1423. 16. januar. Haderslev

Kong Erik 7. af Pommerns svar på holstenernes anklager, cf. DD 1423. 5. jan., nr. 14230105002, i nærvær af hertug Heinrich Rumpold. For det første angående holstenernes påstand om at være i besiddelse af hertugdømmet Slesvig også kaldet hertugdømmet Jylland med alle tilliggender, især Gottorp, som arveligt len: Holstenerne havde aldrig modtaget dette land med rette i deres magt, hvorfor de heller ikke kunne gøre krav på at have det i deres fredelige besiddelse. Ikke før de nuværende brødres far havde greverne af Holsten kaldt sig for hertuger af Slesvig. At de nuværende grever ikke kan gøre krav på rolig besiddelse, kan Erik tilmed vise med brødrenes forfædres brev, hvormed de modtog slottet Gottorp og flere slotte i pant: Hvordan kan man have arveligt herredømme over det, man har i pant? Hvad angår hertugdømmet Jylland svarer Erik, at landet Jylland er den største del af det territorium, der hører til Danmarks rige, og når kongerne vælges, vælges de til konger herover. I Jylland er der fem stifter ud af Danmarks otte. Hvad angår Femern og Glambæk, hører disse til Jylland og dermed den danske krone. Femern var blevet overdrage brødrenes forfædre mod tjeneste; tjenesten blev imidlertid ikke ydet. De holstenske brødre sidder således inde med Femern med vold og urette, og har ingen ret hertil, således som de heller ikke har ret til landet Jylland. 1. Erik vil godtgøre, at holstenerne ikke har ret et arveligt len i Jylland, og håber, at han derved vil kunne glædes ved retten.

2. Hvad angår holstenernes klager, svarer Erik, at det, de kalder uret, er begået med rette.

3. Med hensyn til holstenernes påstand om at forsvare og bevare deres arvelige len, svarer Erik, at ingen har ret til at foretage en forlening i Danmark, og der ikke er lensret der. Dette er blevet bevidnet af biskopper, abbeder, kapitler, riddere, borgmestre og byråd: Det har aldrig været og er ikke sådan. Det kan kongen endda bevidne klarere med rigets skrevne ret, der er en egen ret, således som det siges i romerretten. Sagen er, at datter og søn arver fader og moder på lige fod, og dette nødvendiggør ikke at modtage arven som len; på samme måde følger søsteren broderen, broderen søsteren, moderen sønnen og så fremdeles, alt efter hvem der er tættest beslægtet, uanset om det er agnatisk eller kognatisk uden hensyn til om arven består i løsøre eller fast ejendom. Således kan enhver jo se urimeligheden af holstenernes påstand om lensret i Danmarks rige, således som det også blev fremført i kongens klage.

4. Mht. det forhold, at den ældste af brødrene, Heinrich, adskillige gange skulle have anmodet kongen om forlening med hertugdømmet, er svaret, at han har søgt om noget, som kongen hverken kan eller vil efterkomme som følge af Danmarks riges love. I øvrigt var anmodningen ikke gyldig efter lensretten, da holstenerne havde sendt deres fejdeerklæringer til kongen. Derfor, hvis kongen skulle have været lensherre – hvilket han ikke er – da ville holstenerne have forbrudt deres len. Kongen henstiller og opfordrer dommeren til at lade rettens strenghed følge de holstenske brødre, for at de ikke mere gør ham hindringer i førnævnte land Jylland, og for at de indvilliger i det, den romerske konge har dømt i det med dennes majestætssegl forsynede brev, i hvilket han tildømmer kongen Sønderjylland, ”Sunder Jutland”, som holstenerne kalder hertugdømmet Slesvig, hvis indbyggere skal tjene kongen og være ham tro som deres rette herre.

5. Mht. det forhold, at kongen skulle have have stillet hindringer for holstenernes ret til det arvelige len, er der det at sige, at et sådant har de ikke i Jylland, sådan som det fremgår af kongens anklageskrift.

6. Hvad angår de andre anklager mod kongen, benægter han disse. Således vedr. Flensborg og Nyhus, som han med rette fik af brødrenes onkel og moder for en sum penge. Man skal dog vide, at heller ikke før overdragelsen, har den holstenske part haft nogen form for ret til Flensborg og Nyhus.

7. Hvad angår det forhold, at der skulle være aftalt en retssag, svarer kongen, at han aldrig har nægtet nogen den ret, han var forpligtet til; derimod er det den holstenske part, der ustandselig nægter at indgå i en retssag med ham.

8. Fremdeles, den holstenske part skriver, at det var blevet fæstnet ved traktat, at kongen ikke måtte gøre dem hindringer i hertugdømmet og heller ikke foretage noget angreb. Dronning Margrete skulle angiveligt have købt og modtaget slotte og jorder i pant. Kongen svarer, at han aldrig har indgået en traktat med nogen, hvorefter han ikke måtte forfølge sin åbenlyse ret. Mht. dronning Margretes køb og adkomst ved pant står der ikke noget i rigets lov om, at man ikke må købe eller modtage gods i pant fra den, der retmæssigt må foretage salget eller pantsætningen. Derfor var dronning Margrete fri til at købe og modtage pant (?).

9. Fremdeles, hvad angår det forhold, at dronning Margrete skulle have lovet holstenerne hjælp mod Ditmarsken, og at hun derpå skulle have forbundet sig med dem mod holstenerne, er der det at sige, at dronningen altid holdt sine løfter såvel i landet som udenfor. (Det følgende meget vanskeligt at forstå, men pointen synes at være, at man ikke kan beskylde nogen for løftebrud, før det er blevet etableret, at denne eller disse selv har været udsat for et sådant).

10. Fremdeles, holstenerne skriver om Tønder, at det skulle være pantsat til dronningen. Hertil er der at sige, at dronning Margrete ganske vist udredte 10.000 mark til holstenernes moder, men hverken dronningen eller senere kongen kom til at nyde godt af slottet og fogediet, sådan som de ellers skulle ifølge pantebrevet. Kongen har tiltro til, at holstenerne retmæssigt vil blive nødsaget til at overdrage ham Tønder og fogediet, som de er forplitet til, indtil de kan skilles ved retten, og indtil holstenerne kan betale konge Erik den skade, han har lidt (ved ikke at være i besiddelse af Tønder og fogediet).

11. Med hensyn til Sild og Før og det forhold, at kong Erik voldeligt skulle have holdt holstenerne fra deres ret her, og det forhold, at disse skulle høre under Tønder, må kongen svare nej. Sild og Før tilhører ikke Tønder, men Gud og kongen, således som landet Jylland.

12. Fremdeles mht. holstenernes anklager vedr. Aabenraa, Tranekær, Skælskør, Haderslev osv. Hvad Trenekær og Skælskør angår, ligger disse utvetydigt i kongeriget. Haderslev og Aabenraa har kongen fra dem, der har haft dem, og de tilhører Gud, kongen og riget med fuld ret.

13. Fremdeles med hensyn til Nyhus, da kong Erik overtog slottet, skulle grev Heinrich have forelagt ham en liste med skader begået af konge Eriks undersåtter, hvilket Erik skulle have afvist. Til dette svarer Erik, at han ikke vil love at udbedre nogen skade, før han ved, hvilken skade det drejer sig om; derimod ved han meget vel, at Svavsted og Husby herred var blevet ham aftvunget med vold, plyndret og lagt øde, og derpå var han blevet præsenteret for onklens og alle brødrenes fejdebrev; de, derimod, fik ikke noget fejdebrev fra ham, hvilket han er helt sikker på.

14. Mht. befæstningen af Flensborg kan kongen ikke se, hvorfor han ikke må bygge, hvad han vil, i de områder, der tilhører ham, hvorfor han heller ikke kan acceptere at være holstenenerne nogen skadeserstatning skyldig i dette spørgsmål.

15. Mht. Kongsberg, Fredeborg og Lindau forholder det sig på samme måde.

16. Mht. den af haneseaternes rådsudsendinge forhandlede våbenhvile, og det forhold at Erik skulle have plyndret og brændt Oldenburg inden for våbenhvileperioden: Hansestædernes rådsudsendinge arbejdede for en toårig våbenhvile, der skulle overholdes fuldkommen af begge parter. Rådsudsendingene sagde, at meget godt ville komme ud af freden, og de ville arbejde for, at holstenerne kunne yde kongen ret. På det tidspunkt sad kongen i fred med holstenerne frem til sanktmikkelsdag (29. september), hvilket ikke fremgår af det ovenstående (?). Kongen svarede, at han ville indgå freden, således som rådsudsendingene anmodede om, til Guds og deres ære, når de ville bevirke, at han kunne få sin ret fra holstenerne. Derfor ville kongen gerne indgå våbenhvilen. Rådsudsendingene svarede ham, at de havde hørt, at det samme var tilfældet for holstenernes vedkommende, og at disse ville overholde våbenhvilen, hvilket rådsudsendingene ville garantere (?). Da svarede kongen, at han ville indgå våbenhvilen på disse betingelser. Efter dette blev Svavsted indtaget af holstenerne med vold, og de befæstede Eckernförde, skønt våbenhvilens betingelser gjorde klart, at man ikke måtte genopbygge eller befæste steder, der var blevet ødelagt eller forladt. I den samme periode blev de frisiske herreder og meget andet erobret fra kongen, og biskoppen af Slesvig blev forhindret i at nyde sit gods hinsides Slien på trods af, at våbenhvilens tekst stipulerede, at alle skulle nyde deres gods fredeligt. Efter dette klagede kongen til stædernes rådsudsendinge, som imidlertid sagde, at de ikke havde garanteret fredens overholdelse. Men de ville gerne arbejde for, at ret og rimelighed blev kongen til del, hvilket kongen derpå bad dem om at gøre. De drog til Slesvig by, og Erik sendte sine forhandlere til Flensborg. Men han kunne ikke få garanti for ret og rimelighed, hvorfor, da dette fandt sted på Oldenburgs territorium, han ikke havde begået fredsbrud, idet ingen traktat var blevet overholdt over for ham, og idet han ikke havde lovet holstenerne noget angående freden.

17. Fremdeles mht. Femern, som kongen beskyldes for at have plyndret og lagt øde: Femern tilhører Gud, kongen og Danmarks krone, således som det fremgår af det førskrevne. Således skylder Erik ikke holstenerne noget, hvad Femern angår. Grunden til, at det er gået, som det er gået, er, at Erik først var der med en vældig styrke, hvorefter indbyggerne på Femern lovede ham troskab og svor at ville tjene ham. Straks da han var draget væk, gik indbyggerne på Femern imidlertid over til holstenerne og udskiftede rigets banner i deres våben med det holstenske nældeblad. Derfor måtte Erik lægge Femern øde, hvilket han hellere lever med end at skulle udholde dårlig tjeneste og forræderi, og hvorvidt Femern er øde eller ubeboet, er ikke holstenernes sag.

18. Hvad angår det forhold, at holstenerne skulle have pant i Kopparberget, er dette ubekendt for kongen, og det samme er tilfældet for Gotland. Hvad angår kong Christoffer 2.s angivelige gældspost, kan man jo forvisse sig om sandheden heri ved at se på holstenernes egen skrift, hvori de skriver, at han overdrog grev Johann hele Danmarks rige, og hvordan de i øvrigt behandlede ham!

19. Hvad angår de svenske kongers, Erik og Magnus, gældsposter til holstenerne, er også disse ubekendte for kong Erik. Hvad angår overgrebet på brødrenes mor, blev dette begået af Otto Skinkel, som alle vidste, var hendes åbenlyse fjende. Derfor er kongen ikke skyldig i denne henseende. (Det følgende synes at betyde:) Kongen havde fremlagt sine enkelte klagepunkter, hvis han havde vist, holstenerne ville præsentere så mange. Han vil dog af hensyn til den romerske konge holde sig til de overordnede punkter.

20. Fremdeles, hvad angår det forhold, at kong Erik skulle have overholdt det, der var blevet tildømt holstenerne i Fehmarnsund, vidste han ikke, hvad de holstenske dommere havde dømt. De var uenige om den øverste dommer, eftersom Erik holdt på, at denne skulle være det romerske imperium i kraft af kong Sigismund, hvorimod holstenerne insisterede på det romerske imperium i kraft af kong Sigismund og kurfyrsterne. Dette fandt Erik, var en fornærmelse imod kong Sigismund.

21. Fremdeles, hvad angår holstenernes påstand om, at alle kongens overgreb har fundet sted i deres arvelige len, hertugdømmet Slesvig, og at kongen bør love dem forlening med dette, svarer kongen: Han har ikke begået nogen uret over for holstenerne, men han vil gerne godtgøre dem for det, de har ret til. Således har han gjort, og hvad forlening anågr, har han ikke ret til at foretage en sådan i Jylland, som han er retmæssigt valgt konge over, og her har holstenerne hverken lensret eller arveret. Derfor kan kongen ikke dømmes efter holstenernes påstand. Holstenernes beskyldning for forbrydelse er derfor uretfærdig. Ingen vil kunne retmæssigt kunne fremsætte beskyldninger mod kongen for at have begået uret. Tværtimod er det holstenerne, der har øvet uret.

22. Hvis ikke Rumpold får afsagt dom inden for fristen, vil holstenerne henskyde sagen for det romerske imperium med den samme tidsfrist. Til det svarer kongen for tredje gang, at dette er en fornærmelse af den romerske konge: Dér hvor den romerske konge er, er også det romerske imperium. Men holstenerne har selv i deres udgave af aftalen om voldgiften (compromissum) indvilliget i, at den romerske konge skulle dømme i sagen i tilfælde af, at Heinrich Rumpold ikke kunne forlige parterne. Kong Erik har tiltro til, at hertug Rumpold eller den romerske konge vil fælde en retfærdig dom, nu da begge sagens parter har stillet sig til rette for dem.

Sprog: latin.

Forlæg A: tabt.

Forlæg Aa: Notarialinstrument udfærdiget af Antonius de Pisis, tabt.

Forlæg Aa1: SRD VII p. 293-303.

Tryk: SRD l.l; Reg. nr. *4637.

Bemærkning: Teksten synes til en vis grad forvirret, således som det er tilfældet for hele det i SRD VII overleverede notarialinstrument med akterne forud for Ofen-dommen 28. juni 1424. Prikkerne repræsenterer tilsyneladende læsemåder, der er blevet udeladt som uforståelige, cf. Suhms indledende bemærkning p. 263: "Ex autographo chartaceo in Archivo regio, sed ita male scripto, ut nonnullæ hinc atque illinc voces, minoris tamen ut plurimum momenti, sollertiam Langebekii, qui illud 1771 propria manu exscripsit, effugerint. Has, ut mos erat viro indefesso, repetitæ diligentiæ relictas, restituere non permisit interveniens mors immatura. Nonnullas harum, quarum lectio dubia non videbatur, suis locis inseruimus, ceteris punctis indicatis; sic enim et veritati et utilitati factum satis arbitramur" .

Split Normal

Tekst efter Aa1.

Tekst

Hec sunt, que nos Ericus, dei gracia regnorum Dacie, Svecie, Norvegie, Sclavorum et Gottorum rex et dux Pomeranie, respondemus ad impeticionem, quam vos, generose princeps, domine Heinrice, nominate Rampaldus, dux majoris Slagowie etc. nobis presentastis et tradidistis ipsius peticionis et querele et nostrorum avunculorum de Holsten, videlicet Heinrici, Adolfi et Gerardi in qua si conqueruntur adversus nos. Inprimis, prout scribunt, qualiter eorum parentes per presentes et ipsi deinde ducatum Slesvicensem alio nomine ducatum Jutlande. In quo Gottorp et Sleswik etc. situate sunt cum suis confinibus, civitatibus, castris, terris et hominbus, cum omni pertinencia in ipso eodem ducatu sita et eciam Glambeke et Terram Venmeren cum omni jure et attinencia a longis annis ultra annum et diem, diem et annum, in suorum parentum et suorum potestate quete habuerunt, tamquam pro eorum feudo et hereditate, prout hoc secundum quod ad eos de jure spectat, bene possunt probare. Ad hoc nos taliter respondemus, quod ipsam suprascriptam terram nunquam cum jure in eorum potestate acceperunt, quicquid de ea in sua potestate habent, prout vos bene intelligere potestis nostra impeticione, quam nos obtulimus, in qua clare descriptum est, qualiter ipsi ipsam terram acquisierunt, quicquid in suprascripta terra in eorum potestate habent, nec superinde ullam habent quietam possessionem probare, prout scribunt, secundum hoc ex quo bene de jure probare possumus et volumus, ubicunque de jure nobis opus fuerit et necesse, quod ipsi nunquam quietam possessionem fibi acquisierunt, in eo quod ipsi in terra habent, et speramus, quod simus propinquiores ad nostram justam querelam probandam, quam ipsi de eorum defensione ad injustam possessionem, et est semper a nostris predecessoribus conquestum ab eo tempore, quo ipse privatus aliqued ex ea in eorum potestate acquisierunt, et eciam cum gubernatorum resistencia usque ad nos, et eodem modo nos fecimus signari. In cujus veritatis signum proch dolor! Quam multa milia hominum propterea mortui sunt, sicut notorium est, et semper se nominarunt comites Holsacie, prout eciam adhuc se scribunt, et nuunquam duces se nominarunt, antequam pater eorum sibi cum injusticia hoc assumpsit. Ultra hujusmodi suprascriptam justam probacionem, de qua nos jactamus seu gaudemus et bene deducere possumus adversus eorum quietam possessionem, prout scribunt, et eciam bene probare possumus, quod nullam quietam possessionem habent aut justam defensionem cum eorum parentum sigillatis literis, quas bene producere potuimus, in quibus eorum parentes recognoscunt, quod castrum Gottorp et plura castra in suprascripta terra in pignus receperunt, prout eciam pretactum est in nostra querela etc. quicquid aliquis in pignus habet de hereditate non potest aliquo tempore de jure aliquod hereditarium dominium retinere. Et ad hoc, prout scribunt de ducatu, aliter vocato Jutlande, ad hoc nos taliter respondemus, quod terra ipsa, que nominata est Jutlande, ipsa est major pars terre, que ad coronam Dacie spectat, quia ibi sunt bene quinque dyoceses, eciam situatus in ea Gottorp et Sleswik, et quando ipsi illam in eorum potestate aufferunt, est eciam expressum in nostra querela, et quando ipsi plus in ista terra habere possunt, hoc bene considerare potueritis, reges eligendi eleccio stat super inhabitacionibus ejusdem terre, et nos ibi in regem electi sumus, propterea bene considerari potest, quale jus ipsi in ea habeant, et quid corona ex tunc retineat, quum ipsi sunt quinque dyoceses, prout supra dictum, et totum regnum non habet plusquam octo dyoceses. Eciam sicut scribunt de Glamdeke et Vemeren, qualiter hoc pari forma sicut terra Jutland deberet ad eos pertinere, super quo scire debetis, quod ipse terre tanquam fuerunt speciales attinencie ad terram Jutland prefatam insuper ad coronam Dacie pertinuit, prout adhuc pertinet, quod bene probare possumus, cum nobis de jure opus fuerit, et tunc cum sigillatis literis parentum ipsorum, quas bene producere poterimus, in quibus ipsi nobis recognoscunt, quod nostri predecessores reges eis hoc concesserunt pro uno denominato servicio regi et corone propterea impendendi, prout bene clarius declarant, quod eorum avi et parentes super hoc concesserunt; et ipsum idem servicium et fidelitas non sunt servati ab eorum avis et parentibus nec ab ipsis, sed violenter possiderunt et detinuerunt adversus nos et coronam cum injusticia et contra fidem et contra sigillatas literas avorum et parentum suorum, et mala servicia exhibuerunt aperte, et super hoc nullam justiciam habent, ita bene sicut ad istam terram Jutland, prout bene probare potuerimus, quum de jure debemus, secundum quod invenire poteritis in nostra querela, in qua scripsimus:

I. Velle probare et defendere, quum de jure debemus, quod ipsi nec feudum nec hereditatem in ista terra Jutland, et speramus nos debere gaudere ac ipsam probacionem et defensionem de jure, prout in nostra querela bene inveniretis, in qua forma nos credimus debere gaudere de ipsis de jure.

II. Item sicut scribunt excipiendo impedimenta et contrarietates, quas nos eis in hoc debuimus intulisse. Ad hoc nos taliter respondemur, quod omnia impedimenta et contrarietates, quas nostri predecessores ipsos in hoc intulerunt, hoc fecerunt de jure et semper conquesti sunt adversus nos eo de injuria, et justiciam ab eis affectarunt, prout eciam nos expost fecimus, et speramus, quod possimus simili modo ulterius facere quandam nobis justiciam, negant, et speramus. Istius querele et impedimenti de jure debere gaudere, cum semper justiciam ab eis affectamus.

III. Item sicut scribunt, quod ipsorum feudum et hereditatem velint defendere et conservare, prout de jure debent. Ad hoc nos taliter respondemus, quod vos bene reperietis in nostra querela, quare nemo aliquot feudum habeat concedere in regno Dacie, nec jus feudi ibidem est. Et quia ibi nullum jus feudale est. Item quod hoc clare expressum est in nostra querela, et de hoc bene habemus probacionem ut plurimum ab omnibus inhabitatoribus regni, prout patentes sigillate litere ab omnibus prelatis, veluti episcopis, abbatibus, capitulis et militibus et conventibus magistratuum et consulibus civitatum declarant, qui omnes testificant, quod hic jus feudale nunquam fuit nec hodie, prout hoc eciam clarius probare possumus cum ipsius regni jure scripto, et habent tale proprium jus, prout in legibus imperialibus nominatum, et habent ita, quod filia succedit in hereditate patri eque bene sicut filius et filius patri^[1] patri] formodentlig = matri. , et non indiget ipsam hereditatem in feudum acceptare, jam nobis simili modo soror succidit fratri et frater sorori, et mater filio, et deinde qui proximior est in consanguinitate, et qui se propinquiorem computare poterit ex parte parantele tam masculus quam femina, et ita bene in feudis immobilibus sicut in bonis paratis, propter quod potest unusquisque considerare, cum quo jure ipsi habeant jus feudi in regno Dacie intemptare aut de aliquo testimonio aut defensione gaudere de aliquo jure feudi, et speramus, prout eciam in nostra querela descriptum invenietis, quod tali probacione per testes et defensiones, scilicet juris feudalis vero de jure gaudere poterit, excepto quod nullus hic aliquid feudem concedere habeat, nec eciam hic aliquot jus feudale sit, et prout eciam in nostra querela habemus, sic speramus eciam in hac nostra responsione, quod de jure sit ita, prout in nostra querela habetur.

IV. Item sicut ipsi scribunt qualiter eorum frater junior, videlicet Heinricus et post obitum parentum ipsorum ipsam feudi concessionem prenominati ducatus multis temporibus debuisset, a nobis postulasset et personaliter petiisse et peti fecisse, quod debuimus sibi negasse. Ad hoc nos taliter respondemus, quod bene illud a nobis petiit, in quo tamen de jure ipsum exaudire non debuimus aut potuimus secundum jura regni nostri, et speramus, quod nemo debeat nobis hoc de jure imputare, quod ipsum non exaudivimus de illo, de quo de jure aut equitate exaudire non potuimus, si taliter vellet credere, quod talem peticionem sub tali forma debuisset fecisse, quod suus dominus feudi esse debuissemus, illud non fecit, prout ad feudatarium spectat facere erga suum dominum feudi, quod bene defendere volumus, quum de jure debemus, quod non debite fecit illud, et volumus hoc bene probare et ostendere ultra veram defensionem, de qua scribimus cum eorum litera diffidacionis adversus nos et cum rapina, incendiis, interfectionibus et captivacionibus nostrorum hominum et servitorum, quod adhuc probabile est. Et si eorum dominus feudi essemus, prout non sumus, tunc credimus ipsos utique eorum feudum erga non amisisse, et debere nobis teneri de jure occasione talis insultus, prout supra scriptum est, et speramus et providemus nobis de illo coram vobis tanquam coram judice eis intimandum et vindicandum de rigore juris, quod nobis in antea nullum inferant impedimentum aut contrarietatem in prenominata terra Jutlande, nec ex parte hereditatis nec ex parte juris feudalis, et per ipsam terram nobis faueant, et sequi permittant, prout nobis Romanus rex adjudicavit in sua patenti litera^[a] sigillata cum suo sigillo majestatis, in qua nobis adjudicat terram Sunder Jutland, quam ipsi nominant ducatum Slesvicensem, et vult in eadem litera, quam bene producere possumus, omnes incolas ipsius terre nos recognoscere et nobis obedientes esse, et servire tanquam suo vero domino, et speramus de hoc de jure gaudere, prout hoc ipse Romanus rex adjudicaverit.

V. Item sicut scribunt, qualiter nos debemus eos multiplicibus modis inpedivisse et violencias intulisse in eorum paterno feudo et hereditate prefatis, ad hoc nos taliter respondemus. Quod ipsi nichil habent in ista terra Jutlande nec feudum nec hereditatem, quod bene defendere volumus et possumus, prout bene ulterius in nostra querela invenietis, in qua forma nos jactamus ab ipsis de jure tam nereditatem quam feudum in ista terra defendere, si aliquid tale dicere few producere voluerunt, prout pronunc faciunt, dicentes, quod terra Sunder Jutland eorum feudum few patrimonium esse deberet, et speramus de jure de hoc adversus eos gaudere, prout nostra impeticio declarat.

VI. Item sicut scribunt, quod nos debuissemus eos impedivisse et violenciam eis intulisse in multis aliis partibus et causis, sicut imprimis pro eorum patruo vomite Heinrico, qui eurum tutor fuit, cum violencia debuissemus extorsisse et cum injustis debitis castrum Nyehus et civitatem Flensburg cum eorum attinenciis. Ad hoc nos respondemus negative, quod nullam violenciam eis intulimus in castro Nyehus aut Flensborg, sed comitem Heinricum, eorum patruum, et ipsorum matrem impendimus de jure super tali, super quo ipsos impetrare habemus, ubi assignabant nobis castrum Nyeheus et civitatem Flensborg pro una summa pecuniarum, prout eorum patentes litere, quas nos superinde habemus, bene clare demonstrant, quia volebant sustinere timorem in eis, et speramus, quod possumus bene de ipsis literis adversus eos de jure gaudere, prout in se continent, tamen ut vos sciatis, quod nullum jus in scriptis castro et civitate habuerunt, sed quod ipsam cum violencia adversus nos detinuerunt, prout iterum bene intelligere poteritis in nostra querela. VII. Item sicut ipsi scribunt, quod debuit fuisse tractatum et nos debuimus eos ad hoc obligasse eis justiciam facere et aduc ipsos adjuvare sub tali intellectu, quali ipsi scribunt, ad quod nos taliter respondemus, quod nec eis nec ulli alteri unquam justiciam negaverimus, ad quam fuissemus obligati, prout nemo adversus nos probare poterit de jure, sicut credimus. Sed semper nobiscum jure stare negaverunt, quod bene probare possumus.

VIII. Item sicut scribunt, quod tractatum fuisset, quod non debueramus ipsis in ipso ducatu impedire, nec aliquam impressionem facere etc.; et qualiter regina Margaretha felicis memorie debuisset ad se emisse et eciam impignorasse castra et terras sub fide. Ad hoc nos taliter respondemus, quod nos illud cum nemine tractavimus, quod non deberemus conqueri de illo, aut petere illud, in quo justi sumus, nec hoc regni jura declarant, quod aliquis non possit emere aut in pignora recipere aliquid ab eo, qui hoc de jure vendere aut inpignorare potest. Et speramus utique, quod regina Margaretha felicis memorie in hoc minus libera eis fuerit, quam aliquis alter, quia ipsam ea ipsa talem fidem few promissionem nemini fecit, quod hoc facere non voluerit, quod nemo adversum ipsam probare poterit.

IX. Item sicut ipsi scribunt de regina Margaretha felicis memorie, quare ipsa debuit eis promisisse, episcopos velle adiuvare adversus gentes vulgariter dictas Ditmerschen, et uod debuisset infra tempus fidei et promissionis se in ligam posuisse cum illis Ditmerschen adversus ipsos. Ad hoc nos taliter respondemus. Quod regina Margaretha suam fidem tenuit, tam infra terram quam extra. Item quod nemo habeat cam de hoc incusare nec dicere, an cum veritate demonstrare potest, quod hoc non tenuerit, quare speramus, quod possumus cum discrecione bene dicere, quod nullus probus vir poterit asscribere aliquam fidei violacionem, antequam aliqua fidei violacio adversus eam probata fuerit. Eciam damus vobis intelligere, quamquam aduc nichil inportat, de quo vere scribimus, quod talis usque hodie fuerat. Humilis peticio et postulacio concedendi terras et homines in ea, prout potuerunt, quod ipsi semper noster gratiose domine per proprias, que ipsorum parentibus et ipsis multas reverencias et bonitates exhibuit et fecit, et nobis postea vituperia et despectus fecerunt, et asscripserunt, prout vos in tali forma, quali supratactum est, et eciam ex post bene invenire poteritis, qualem voluntatem poteramus ad hoc habere possemus, bene poteritis considerare aliquam placitam voluntatem eis exhibendi in illo, in quo justi sumus.

X. Item sicut scribunt de castro Tundern, quod ipsi debuissent fuisse assignatum regine Margarete sub fide etc. Ad hoc nos taliter respondemus, quod castrum Tundern fuit ei assignatum a matre dominorum de Holsten in pignus pro X^M. marcas, quas in parato exposuit et exsolvit, nec tamen nos, nec ipsa frui potuimus, ipsa castra et advocacia sicut ipsa hec in pignus recepit, sed etiam nobis in hoc violencia illata et domini de Holsten ipsum a nobis vi receperunt, et confidimus justicie, quod sint nobis obligati, idem castrum et advocaciam resignant in nostram potestatem usque quo per justiciam divideretur, et eciam ipsa dampna nobis refundere, quo nobis fecerunt, et que nos et nostri super hoc sustinuimus, que magna sunt, prout bene probabile esse poterit.

XI. Item sicut scribunt super Sild et Föörcie, que debuimus cum violencia adversus eos detinuisse et debere pertinere ad castrum Tundern. Ad hoc respondemus negative, quod non pertinent ad castrum Tundern, sed pertineant ad castrum Tundern^[2] , sed pertineant deo et nobis ita bene, sicut terra Jutland et non plus ad castrum Tundern, quam ad aliquod aliud, ad quod eciam hoc pertinere velimus, tamquam iterum bene invenietis in nostra querela.

XII. Item sicut scribunt pro castro Oppenra, Tranker, Schelschore, Hadersleve etc. Ad hoc taliter respondemus de castro Trancker et de civitate Schelschore; quod ambe situate sunt in regno Dacie et de certo scimus, quod ad ipsum regnum spectant cum pleno jure, prout hoc terris et hominibus notum est. Si tamen habeant aliquam probacionem, quod ad ipsos pertinere debeant, illam possunt producere, ad quam possumus nos consequenter respondere in casu, quo respondere ad hoc teneamur. Hadersleve autem et Oppenra habemus ab illis, qui ea in eorum potestate habuerunt, cum verbo ita et voluntate, prout bene probare poterimus, et ecam pertinent deo et nobis et eidem corone Dacie cum pleno jure. Et speramus, quod de hiis eis in aliquo non teneamur.

XIII. Item sicut scribunt, quod quum castrum Nyehus in nostram potestatem recipimus, extunc debuisset nos comes Heinricus requisivisse et monuisse super dempno, quod debuit sibi illatum fuisse ab inhabitatoribus regnorum, quoque debuissemus sibi resudisse et ipse intimaverat nobis castrum Nyehus redimere dicitur, tunc debuissemus ipsum dissidasse. Ad hoc nos taliter respondemus, quod antequam promisimus sew diximus velle comiti Heinrico aliquod damnum resarcire, nec scimus aliquod dampnum, quod sibi aut ipsis teneamur resarcire; sed scimus bene, quod nos fuimus diffidati terram et castrum, videlicet Swavestede fuit vi ablatum et receptum et spoliatum absque diffidacione et unus integri districtus vulgariter dictus Herde, videlicet Husboherde desolatus, posthec fuerunt nobis presentate ipsorum patrui et suorum omnium subditorum et adherencium litere diffidatorie, si quis habuerit aliquas literas diffidatorias, a nobis illas poterit producere, quod tamen non confidimus, quod habeant.

XIV. Item sicut scribunt de treuga pacis quinque annorum, infra quam mons Flensborgis fuisset incastellatus seu fortificatus et qualiter fuisset pro jure repertum pro ipsis, quod ipse mons destrui debetur, hoc est nobis incognitum, quod hoc umquam contra nos sit pro jure repertum, et speramus, quod nullus justus habeat nobis hoc vindicare, quod nostra et ea, que in nostra potestate habemus, construere non possumus, ubi velimus et possimus, et confidimus justicie, quod non teneamur eis resarcire ipsum dampnum, quod extimant pro eo, quod construximus nostra.

XV. Item prout scribunt, qualiter debuissemus in eorum terris construxisse castra Königesborg, Vredeborg et Lindow ipsis ad grande dampnum. Ad hoc nos taliter respondemus, quod in terris eorum nichil penitus construxiomus, hec construximus super terra nostra, que Deo et nobis et corone Dacie pertinent, prout bene intelligere poteritis in nostra querela.

XVI. Item sicut scribunt de quadeam pace, pro qua tenenda nuncii communium civitatum de Hansa ex parte earundem promisissent, qualiter nos infra eandem pacem terram Aldenborg debuimus cremasse et spoliasse et homines interfecisse et captivasse et eciam abduxisse, ad quod taliter respondemus, quod nunccii ipsarum civitatum et laborarunt coram nobis, ut cum dominus de Holsten vellet treugas pacis sustinere et tenere ad biennium in omni forma ab utraque parte tenenda, prout scripta, super hoc confecta ipso tempore, declarant, eciam dixerunt nobis idem civitatum ipsarum qualiter ipsa treuga multum bonum deberet importare, quod taliter faceremus, quum vellet eo magis intente laborare, prout dixerunt, quod nobis debetur subsequi justicia a dominis de Holsten, et quum eadem treuga pacis stare debet et teneri in omni forma, prout scripta super ipsa treuga confecta declararunt, et eodem tempore sedebamus in pace cum dominis de Holsten, usque ad diem sancti Michaelis diem proxime secutum, prout super hoc scripta desuper confecta non declarant. Tunc respondebamus ipsis nunciis civitatum, qui pro tunc vobiscum^[3] vobiscum] formodentlig = nobiscum. fuerant, quod nos vellemus ipsas treugas pacis libenter ad tempus tamen sustinere, prout coram nobis, prout instabant, ad honorem dei et ipsorum, et que nobis justicia subsequeretur et fieret ab ipsis de Holsten, et diximus eis, quod nos vellemus ipsas treugas pacis bene tenere. Ad quod nobis pro tunc responderunt, se audivisse, a dominis Holsten et fuisset eis pro certo dictum, quod domini de Holsten vollent easdem treugas pacis bene tenere, quod civitates ipse vellent tenere hoc ita laborare cum instancia, quod bene credere hoc possemus, ubi diximus eis, quod hoc bene tenere vellemus, ubi nobis ita teneretur. Post hoc in ejusdem tractu vi abstulerunt nobis castrum Swavestede, quod dominus Ericus Krummedike, noster consiliarius et subditus, cum aliis in sua potestate habuit, et construxerunt unum novum castrum in Ekrenvorde, ubi tamen scripta et litere ipsius pacis supradicte continent, quod infra ipsas treugas pacis nulla castra aut civitates, que destructe aut desolate fuissent, reedificari aut fortificari deberent; eciam cum violencia abstulerunt nobis provincias Frisonicas vulgariter Vreseschen Herde infra eosdem tractatus, videlicet provincias Belcunge Herde, Pylavermunge Herde, Wiikingis Herde et plura alia, que essent prolixius scribere, eciam detinerunt ipsi contra episcopum de Sleswik bona sua, que habent ultra aquam Slye, licet tractatum fuerat, quod unusquisque deberet frui quiete de suis infra tempus pacis ipsius. Postquam hec omnia et plura alia ita inserebantur nobis, tunc de hoc conquesti sumus de civitatibus ipsis, et munuimus eos superinde, quod hec fuissent nobis illata: deinde quodam tempore venerunt ad nos et postquam impetivimus eas, superinde dixerunt nobis, quod non promississent nobis pro aliqua pace tenenda, sed quod inter nos pacem tractassent et ab utraque parte inter nos colloquium fecisse, et si desideraremus ab ipsis, ipsi vellent libenter cooperari et inquirere, quod nobis superinde equitas ministraretur, tunc supplicamus eis, quod vellent eciam hoc laborare, pro ut eciam fecerunt et iverunt pro hoc ad civitatem Sleswik, pro quo eciam nos nostros misimus usque ad civitatem Flensbork, quorum vestri ex una parte ivit in Sleswik et ex parte nostri pecierunt, quod nobis super promissis justicia et equitas administraretur, et exhibuerunt se ex parte nostri, se velle satisfacere, si super æquo haberent nos impetere vel dicere occasionem eorundem tractatuum, quod tamen in nullo nobis proficere nobis potuit, nec poteramus ibidem de eisdem nunciis ipsarum civitatum aut de quocunque alio uti aut gaudere, quod nobis aliqua equitas few justicia superinde ministraretur. Quicquit autem factum est in terra Olenborg, hoc ea de causa factum est, quia nulli tractatus fuerunt nobis servati, prout supra scriptum est, et confidimus justicie, quod in hoc nullam pacis violacionem commisimus, quia protunc ipsis de Holsten de nulla pace promisimus.

XVII. Item sicut scribunt de terra Vemeren, quam debuimus desolasse et destruxisse in ipsorum dampnum. Ad hoc nos taliter respondemus, quod ipsa terra Vemeren pertinet deo et nobis et ad coronam Dacie, prout bene intelligere poteritis, sicut scriptum est de eadem prenominata terra. Et quia nichil juris in ea habent, tunc ibi nullam emendam, pro eis tenemur in hiis, que in ea fecimus, prout credimus, tamen ut sciatis facta ea, que in terra Vemeren facta sunt, hoc taliter contigit, quia per antea fuimus in ea cum magna potestate et expensa, ubi protinent, ad nos venerunt, et fideliter nobis prestiterunt ac nobis promiserunt, et jurarunt eorum fidelia servicia, prout eciam nobis obligebantur racione corone et regni, nec nos damnificauimus eos in minimo denario, quia extunc abinde recessimus, promiserunt se traduci ab illis de Holsten et retraxerunt se a nobis, et tradiderunt contra nos castrum, et juvarunt ipsum adversum nos vi auferri et nostros homines et subditos in eo occidi et interfici et abrenunciaverunt corone, qua consweuerunt, uti in sigillis terre eorum solent, et banderium regni, sicut de jure habere tenebantur, et receperunt folium Vrtice, quod est signum et de armis dominorum de Holsten, et illo utebantur tam in eorum sigillis quam banderio, hac racione terram ipsam desolavimus, et credimus, quod libencius habeamus ipsam desolacionem, quam quod talia mala servicia et tradimenta ab ipsis deberemus sustinere, nec super inde debemus, habemus aliquid facere cum nostris avunculis de Holsten, an ultimus nostra habere devastata aut inhabitata.

XVIII. Item sicut scribunt de monte munere cupri, qualiter ille deberet eis stare pro pignore, hoc est nobis incognitum, et si aliquam habeant probacionem super hoc, quod hanc producant, et tunc possumus ad hoc respondere, et eodem modo faciant super terra Gotland. Item sicut scribunt de rege Christofero, quod ipse debeat obligari in debitis. Ad hoc taliter respondemus, quod bene intelligere habetis in nostra querela, si hoc verum foret, in qua scribitur et continetur, qualiter rex Cristoferus comiti Johanni tradidit totum regnum Dacie sub confidencia, et qualiter se in hoc se exhibuit et fecit, eciam reperietis in eadem querela. XIX. Item sicut scribunt de rege Erico et rege Magno, qui debuissent fuisse debitores eorum suorum parentum, et qualiter ipsorum mater debuisset fuisse damnificata infra tempus pacis et de impeticione sew accione, quam eorum patruus debuit habere adversum nos super pacis violacionem, pro qua debuimus nos obligasse sibi de justicia fienda et procuranda. Ad quod nos taliter resondemus, inprimis ex parte regum, de quibus scribunt, qui eorum parentibus deberent debitis teneri, hoc nobis est incognitum, si tamen poterunt aliquod documentum superinde producere, ad hoc nos extunc respondebimus, sicut tenebimur. De facto matris sue, de quo scribunt, hoc non commisimus, sed hoc fecit Otto Schinkel, qui ipsius fuit manifestus inimicus cum suis adjutoribus; ad debiti autem obligacionem erga suum patruum, de quo scribunt, hoc non fecimus, prout bene supra tactum est, eciam in presenti scriptura, nec ex parte ipsius obligacionis tenemur eis ad aliquid adjutorium ex eo, quod eis hoc non diximus nec persuasimus. Simili modo eciam respondemus ad omnes articulos hic infrascriptos in eorum querela, ad quos supra non respondimus, super quibus poterunt impetere illos de justicia, qui hoc fecerunt. Et si extunc eis de justicia negamus, ubi de jure tenemur eos juvare, de hoc poterunt extunc querelas. Eciam desideramus vos istud scire, quod si non scivissemus, quod ipsi tot multiplices querelas et de tanto tempore voluissent produxisse, quod fecerunt et produxerunt, tunc male libenter taliter fecissemus, quod nos cum talibus querelis molestassemus, quod eciam dominum nostrum Romanum regem, prout eciam pari forma invenietis in nostra querela de pacis violacionibus, et tam de antiquata querela secundum illum sensum et intellectum, prout in eisdem querelis scribitur et continetur, nichilominus tamen libenter admittimus, et videtur nobis justius, quod nos componamur. Inprimis cum jure super majori veluti super illo, super quo versatur nostra dissencio, et quod non componamur super reliqua cum arbitris, prout hoc nobis ab utraque parte melius et justius erit. Et quod talia scribimus, hoc propterea facimus, quia timeamus, quod nobis et nostro domino Romano regi multum prolixum fuit et videatur, et quod sit nimis molestum super omnibus articulis componendi in brevi tempore, si cum ipsi de parte altera non velint admittere, et videatur utique non fore justum contra equum, tunc ita bene nobis placet sicut eis, quod simul et semel possimus concordari quper omnibus, nec in hoc aliquid dimittimus.

XX. Item sicut scribunt et requirunt sibi servari a nobis hoc, quod eis adjudicatum est ab eorum arbitris in passagio Vemersunde^[b], prout denotarunt. Ad hoc taliter respondemus, quod nos eligimus ab utraque parte arbitros ad nostros defectus et querelas componendas, quas in veritate habuimus et aduc habemus, et ipsi arbitri debebant inter se convenire de uno superarbitro, ubi de ipsa composicione non possunt concordare de jure, sicut fecerunt, et eligerunt illustrissimum dominum, dominum Sigismundum Romanum regem pro uno suo arbitro, et postquam hoc pactum fuit, concorditer ex parte nostri arbitri, videlicet dux Johannes de Meklenborg, dux Wartislaff de Stetyn et comes Albertus de Newgarden receperunt nostras ab utraque parte querelas, et audierunt et jus pronuncciaverunt^[c] exinde, prout ipsi nobis in scriptis obtulerunt, et remiserunt nos cum eisdem scriptis ad presenciam prefati domini Romani regis tamquam ad nostrum superarbitrum, et quicquid eis ipsorum arbitri pro jure pronuncciarunt nobis est incognitum, sed in continenti ab eo tempore et semper exhibuimus nos paratos erga eos jus nostrum, quod nostri arbitri nobis adjudicarunt, mittendi in presenciam ipsius Romani regis suprascripti, ita quod cum cujuscunque pronuncciacione juris ipse conveniret, quod ille teneretur et remanetur, quod tamen ab ipsis nobis fieri non potuit, et defraudarunt ipsum nostrum jus in tali modo cum diffidencia, quam habuerunt ad nostrum dominum Romanum regem, prout credimus, quia de post fuit nobis bene relatum ex parte ipsorum, qualiter ipsorum arbitri ipsos remisissent ad Romanum imperium et non ad Romanum regem, qualiter autem Romanum imperium possit convenire, vos bene considerare poteritis, et quid juris possit Romanum imperium firmare nisi per medium regis Romani, aut per medium illorum, quos ad hoc deputavit, poterit unusquisque bene considerare et hoc est unus ex articulis, in quo considerare possumus, quod sibi diffidenciam asscribunt, pro altera vice fuit ex parte ipsorum, ad nos mittimus, missum et nuncciatum, quod ipsi vellent nobiscum mittere ad Romanum regem de remanendo et stando de jure coram eo, ubi pro tribunali sederet in eo loco, in quo de jure sedere deberet cum omnibus sui imperii electoribus in sua majestate secundum Romani imperii jura, sicut ad eum spectat de jure facere et hoc est secundum, in quo considerare habemus, quod sibi diffidenciam asscribunt in hoc, quod ipsos assessores habere voluerunt, et habemus nos bene considerare, quod fuisset molestum sew grave domino nostro Romano regi, antequam potuisset convenire et convocare illos omnes, et fuisset nobis minus prolixum expectare, prout credimus.

XXI. Item sicut scribunt et nobis supplicatur, utrum velitis, mediante vestra sentencia, in scriptis ferenda, sentencietis et abjudicetis, quod impedimenta, contrarietates, perturbaciones et violencias, quas nos ipsis in eorum feudo et hereditate debuimus intulisse et aduc inferimus, prout scribunt indiscreta indecencia et injusta, prout eciam scribunt, et nos taliter habere et nobis mandare vigore juris, quod nos ipsum eundem ducatum in Sleszwick etc. prout hoc ulterius scribunt, consequi promittamus. Ad hoc nos taliter respondemus, quod nec impedimentum nec contrarietatem aliquam ipsis intulimus nec fecimus, sed eis bene facimus de illis, de quibus justiciam habuerunt. Et ita aduc fecimus; sed sicut supplicaret nos debare mandari vigore juris, quod ipsos consequi permittamus terram Jutland, cujus verus rex electus sumus, speramus, quod hoc nobis de jure mandare non habentes, ex eo, quod in ea nullum jus habent, nec hereditatem nec feudum, prout bene clarius intelligere poteritis in nostra querela adversus eos, eciam in hoc nostra presenti responsione. Ita quod ad ipsam nullum jus habent. Et sumus bene de vobis, quod tale mandatum non facietis, quod de jure facere non poteritis, sicut a vobis postulant et petunt. Et de facto indecenti, quod nobis asscribunt, hoc nobis imputant injuste, quia eum perindecens crimen adversus aliquem commisimus. Ea propter speramus, quod possumus cum justicia bene dicere, quod nullus probus homo talia nobis impingere potest, quemadmodum aliquis de jure indecens crimen adversum nos non probaverit. Talis est humilis peticio, quam ad nos pluribus temporibus debent porrexisse, prout coram nobis et aliis dominis et probis hominibus dicunt, ymo nos pluribus excepcionibus dehonestarunt tam oretenus quam per scripta, ultra hoc quod nos infestarunt et aggravarunt, videlicet eorum literis diffidatoriis, inprimis incendiis, captivacionibus et homicidiis nostrorum hominum et servitorum, propter que bene potestis perpendere, quale jus adversum nos habeant, et cum qua voluntate tales eorum peticiones habeamus exaudire, quales petierunt a nobis aut aliquam voluntatem sew affectum eis exhibere in eo, in quo justi sumus.

XXII. Item sicut scribunt, quod si vos hanc cuasam infra illud tempus, quod in vos acceptastis, non in brevi feceritis, nec diffineretis, extunc remonent ipsi de toto ipsorum jure in sacrum Romanum imperium illud infra idem tempus diffiniendi. Ad hoc nos taliter respondemus, quod habemus bene tercia vice perpendere veluti in presenti articulo, quod ipsi nostro domino Romanorum regi aduc diffidenciam impingant, prout bina vice supratactum est ex eo, quod scribunt, quod in casu, quo illud non diffineretis, tunc velint remanere aput Romanum imperium, qualiter hoc sit intelligendum vos poteritis considerare, tamen quia bene scimus, quod ubi Romanus rex est, ibi eciam est Romanum imperium cum justicie sew juris pronuncciacione. Quod tamen ipsi taliter non pretendunt. Et sic nec scripserunt ultra illud, quod de nostro jure ab utraque parte in vos et in prenotatum dominum Romanum regem remansimus, si hic nos non componeritis, prout de utraque nostrorum parte acceptastis, sicut ipse litere bene declarant, quas nobis ambabus partibus superinde dedistis, et litera compromissi eciam continet, in quibus de nostro jure ab utraque parte in vos remansimus et in Romanum regem suprascriptum, et confidimus justicia, quod ipsa juris pronuncciacio sew summa debeat aput vos remanere aut aput dominum Romanum regem secundum quod suprascriptum est. Et confidimus integre de vobis et eciam de prefato domino Romano rege, quod feretis justam sentenciam, cum de nostro jure ab utraque parte in vos remansimus, prout supratactum est, secundum peticiones et responsiones, quales a nobis ex utraque parte recepistis, et velitis nos in istis expedire, prout ad vos et ad dominum Romanum regem suprascriptum, de jure spectat et pertinet, omnium suprascriptorum sunt quinque picte et de duplici manu et in qualibet forma impressum sigillum nostri cancellarii. Datum Hadersleve anno domini millesimo quadringentesimo vigesimo tercio sabbato post octavam Epiphanie domini nostro sub secreto.

1. patri] formodentlig = matri. 2. sed pertineant ad castrum Tundern] sic!. 3. vobiscum] formodentlig = nobiscum.

a. patenti litera] cf. DD 1415. 14. jun., nr. 14150614001. b. Vemersunde] cf. DD 1421. 28. maj, nr. 14210528001. c. jus pronuncciaverunt] cf. DD 1421. 30. maj, nr. 14210530001.

Oversættelse

I perioden frem til 30. juni 2021 vil redaktionen udelukkende udarbejde tekster.